Insentivprogram for å forhindre overbruk på pengespill

En kunde sitter foran en spillemaskin, men før han drar i spaken, så pauser han for første gang for å frivillig sett en grense på pengesummen han er villig til å tape – og ved å gjøre dette så får han også lojalitetspoeng som kan brukes for framtidig spilling.

Bostons kommisjon for pengespill vurderer å tilby en slik insentivplan for kunder i statens kasinoer, og spillsteder, for å forhindre overbruk av penger. Muligheten til å begrense sitt spilleforbruk ved å sette grense på pengesummen vil være første av sitt slag i USA, dersom den blir tatt i bruk. Programmet er kjent som «spillhåndtering». Lignende programmer har blitt tatt i bruk i Norge, og har resultatene har så langt vært gode.

Judith Glynn er en ekspert på gambling og var den som foreslo planen til kommisjonen på torsdag. Hun mener at en slik insentivplan vil føre til «store fordeler for samfunnshelsen» ved å forhindre overbruk blant spillere som lett «blir revet med» når man gambler.

Tjenesten vil være fullstendig valgfritt, og selv om en gambler når sin grense, så blir man ikke forhindret i å satse mer. Men spilleren vil miste sjansen til å få bonuser som blir tildelt de som holder seg til sine spillgrensene.

Kommisjonen vil avgjøre om de skal ta i bruk planen i neste måned, men Stephen Crosby, lederen for kommisjonen, sier at han frykter det vil «føre til folk oppsøkte kasinoer i andre stater» fordi de kan mislike planen.

Massachusetts, hvor det er planlagt å åpne et spillested og tre kasinoer i løpet av de neste årene, får konkurranse fra eksisterende kasinoer i Rhode Island, Connecticut og New York.

Kommisjonæren James F. McHugh har en annen bekymring: det å hjelpe folk å håndtere sin gambling kan føre til at folk ser på Massachusetts som en tante-stat og det blir fryktelig upopulært og ikke minst dårlig for spillmarkedet her.

Crosby sier at gambling-kommisjonen tar imot offentlige kommentar angående programmet, på sin nettside i neste uke.

Glynn som jobber for forskningsselskapet Strategic Science of Toronto, ble leid av kommisjonen for å undersøker måter å redusere de sosiale kostnader av gambling. Glynn mente at programmet er siktet mot gambleren «som angrer på at gamblingen har ført til skader på familielivet og økonomien.»

Ulike «spillhåndteringsplaner» har blitt testet ut i Australia, New Zealand, Singapore, og Nova Scotia, og Norge, sier Glynn. Men flere av programmene har ikke vært aktive lenge nok til at man kan kunne trekke god konklusjoner om resultatene. Dette førte Crosby til å stille spørsmålet, «Skal vi være de første til å implementere programmet når vi har ingen data?»

Programmet som ble foreslått av Glynn består av frivillighet. En nøkkel til å tiltrekke kunder, sa hun, er å profilere den i et positivt lys, for eksempel, som et «budsjettverktøy», enn heller som en løsning mot spilleavhengighet.

Et insentiv for å bli med i programmet vil være lojalitetskort fra kasinoet. Disse kortene vil gi spillere fordeler som ekstra gratisspill dersom de holder seg til spillgrensene sine.

En spillemaskin som har en grense på $100 kan bli programmert til å gi en påminnelse på spillegrenser som $50, $75 og $90, sier Glynn.

«Når grensen blir nådd, så vil spillemaskinen stoppe og spilleren blir fortalt at grensen er nådd», sier hun.

Gamblere vil fremdeles være i stand til å spille videre, sier hun, men hvis man ikke gjør det så får man ikke lojalitetspoengene som kun gis når holder spillegrensene som blir satt «når man er i en sinnstilstand hvor man tar kloke avgjørelser», sier hun.